Boken uforklarlige hendelser ble utgitt i 1999 og var en samling av historier, spennende mennesker

og steder. Bokserien Alternativhåndboken I & II vet dere sikkert om, men kort fortalt inneholder den det

samme som boken Uforklarlige hendelser og i tillegg informasjon om alternative behandlingsmetoder og utøvere.

Nå som både Uforklarlige hendelser og Alternativhåndboken I er tilnærmet utsolgt, legger vi ut endel av disse

historiene. Vi vil samtidig oppfordre alle om å sende inn sine historier. Med deres tillatelse legger vi historiene

ut på denne siden. Så snart historien legges ut, sender vi deg en gratis pendel i posten:) Legg gjerne med bilde!

PÅ SÆTRA    Hendelsen på setra kommer fra samme dame i Valdres. Første året Marie var på setra merket hun at hun ikke var alene. Det var hun ikke heller, for hun var sammen med sin svigerinne, men det var noe annet hun ikke kunne se, bare føle. Ute på tunet følte hun seg  spesielt overvåket, og hun ble stående å se seg rundt, men det var ingen der. Svigerinnen Ingerid forstod at noe var galt, men Marie kunne ikke sette ord på hva det var. Ingerid var helt sikker på at det var mer mellom himmel og jord enn det en kunne se.  - Det er så mange historier fra området rundt her, sa Ingerid. Svært sjelden at noen  ser noe, men de fleste kan føle det.  Etter en uke våknet Marie av en lyd som kom utenfra. Hun satte seg opp i sengen og lyttet. Det var tunge, subbende skritt som stoppet opp foran døra. Marie var sikker på at det var et dyr, men ville ikke stå opp for å undersøke.  Dagene var lange og travle. Opp før sola og i seng sent på kvelden. Det hendte nok at øynene falt igjen utpå ettermiddagen når de tok seg en pause på setervollen. Det gikk flere dager før Marie igjen bråvåknet av en lyd. Hun satte seg opp i senga og lyttet - lyden kom utenfra. Denne gangen sto hun opp og gikk bort til det lille vinduet som vendte ut mot setervollen der det hørtes ut som lyden kom fra. Marie så dem klart som dagen. Ei gjeterjente med kuflokken som var underveis til et grønt beite.

Hun så den lange, mørke stakken subbe bakken da hun drev flokken videre, før de forsvant i løse luften. Marie fortalte Ingerid om nattens syn, uten at hun ble det minste forbauset. Ingerid hadde hørt om gjeterjenta og kuflokken før, men hadde aldri selv sett dem. - Du har nok spesielle evner, sa Ingerid, som kan se gjenferd, det er ikke gitt alle. Har du sett noe annet her? spurte hun spent. Marie syntes det var nok det hun hadde sett, men det var mer. Ingerid fortalte at mange hadde sett småfolket flere ganger. Små personer på under en meter, og kledd i grått. Ingerid var ikke helt sikker på hvor store de var, hun hadde aldri sett dem selv. - De er både ute og inne. Marie følte seg utrygg av den siste opplysningen, hun hadde aldri hørt om småfolket, og ville verken se eller høre dem.                           - Du kan be dem passe buskapen, hadde Ingerid blitt fortalt, og hvis de ikke kommer hjem en kveld kan du be småfolket hente dem. - Når vi reiser fra setra til høsten må vi legge igjen noen kobbermynter, sa Ingerid, som takk.  Marie så seterjenta med buskapen flere ganger, også midt på dagen, men småfolket så hun ikke. Kobbermyntene ble lagt igjen på bordet, og Ingerid takket dem for hjelpen med høy stemme. Hun ba dem passe på setra til de kom tilbake neste år. Det skulle gå to år før Marie kom tilbake. Fra Alternativhåndboken utg. I

 

EN OPPLEVELSE MED DET UKJENTE   Hennes sønn tok sitt eget liv i 1999.  Han var sterkt knyttet til sin mor, og sine to søsken som sørget dypt over hans død. Etter noen måneder hørte hun at det kom og gikk noen i entreen i husets første etasje, men det var ingen å se. Moren bodde alene, og låste bestandig utgangsdøren. Flere ganger hørte hun døren bli låst opp og lukket. Hver gang trodde hun at det var et av barna som kom på besøk, fordi de hadde sine egne nøkler, men hun var alene. En natt våknet hun av at noen gikk inn på gjesterommet og lukket døren. En stol ble dratt over gulvet, før høy musikk kunne høres i hele huset. Hennes avdøde sønn pleide å overnatte på gjesterommet, og han spilte bestandig musikk. Det var hans store lidenskap, og inne på gjesterommet hadde han sin egen CD-spiller. Den sto der fremdeles og det var der musikken kom fra den natten.    Hun ble stående helt stille ute i entreen og lytte på musikken. Det var kjente toner, hun hadde hørt dem før mens sønnen levde. Hva ville hun se når hun åpnet døren… Det tok litt tid å samle mot nok til å trykke ned dørhåndtaket, og la døren gli sakte opp.  Idet hun åpnet døren, stoppet musikken og rommet lå der foran henne, mørkt, kaldt og tomt. Dette skjedde flere ganger, ikke bare om natten, men også på dagtid kunne huset fylles av sønnens musikk. Hun forsto ikke hva som skjedde i sitt	eget hjem. Hvordan  kunne platene spille av seg selv uten at noen satte dem på, og hvem kunne komme seg inn i hennes hjem uten nøkler? Hun hadde hørt historier om døde som kom tilbake på besøk, men dette hadde vart i flere måneder.   Det nærmet seg jul, den første julen etter sønnens død, og hun ventet besøk av sin eldste sønn. - Min sønn hadde kommet hjem til jul og alle juleforberedelsene var gjort, og det siste som kom på plass var englespillet. - For å få det til å spille, må en tenne tre lys. Denne julen sto englespillet uten lys. En kort stund etter opphengingen av englespillet, begynte det å gå rundt av seg selv. - Min sønn og jeg ble stående og se på hverandre i undring. Senere på kvelden svingte en vakker, skinnende kule fram og tilbake på juletreet som en pendel. Hele julekvelden var det en uro i huset ingen av dem kunne forklare. Det var uhyggelig, og begge to merket tilstedeværelsen til noen de ikke kunne se. Var det hennes døde sønn som ville feire julekvelden sammen med dem?     For å få svar, kontaktet hun en tid etter en synsk person som kom hjem til henne. Han kunne bekrefte at det var hennes sønn som besøkte moren, og at han ikke forsto at han var død. Han hjalp hennes sønn over til lyset der han kunne finne fred. Hun fikk gode råd av den synske mannen. Etter den dagen ble det rolig i morens hjem, men det var ikke slutt på merkelige hendelser. Hun ble bevisstgjort sine spesielle evner, noe hun tidligere ikke hadde visst at hun var i besittelse av. Var det en gave hennes avdøde sønn hadde gitt henne, eller hadde hun åpnet opp alle kanaler etter sønnens besøk? Spørsmålet er fortsatt ubesvart, men en ting har hun erfart, og det er at det finnes mer mellom himmel og jord, enn det vi kan forstå. Fra Alternativhåndboken utg. II
SVIGERMOR Denne drømmen hadde jeg mens jeg bodde i Afrika. Der har de ingen kirkegård, men begraver sine døde hjemme i hagen. Min svigermor var nettopp død, og jeg drømte at jeg kom ut på trappa en morgen. Da satt hun foran graven og luket ugras. Hun var kledd i den grønne kjolen hun hadde fått av meg en gang. Jeg var veldig forbauset over å se henne, og spurte er du her? Jeg har ikke sett deg på lenge! Hvor har du vært? Jeg har jo vært her, sa hun, og pekte mot graven i det hun reiste seg for å gå. Jeg fulgte etter henne rundt hjørnet på huset, men da var hun borte, og jeg våknet. Anonym innsender 2010 Denne historien er ikke språkvasket.
TVILLINGENE Tone vokste opp nær hovedstaden, i en familie hvor hun var den eldste i en søskenflokk på tre. Hun hadde to yngre brødre, som til tider tok stor plass i huset de bodde i. De lekte høylytt både ute og inne, og på rommet deres så det ut som om det hadde vært orkan. Minnene om brødrene fra barndommen har bleknet med årene. I dag ser de hverandre ofte og alle tre har det etter forholdene ganske bra. Tone vokste opp i midten av femtiårene, hvor også hennes historie begynner. Hun hadde en god helse. Noen barnesykdommer er sirlig skrevet opp i hennes helsekort av moren. Ellers var det forkjølelser og oppkast som var det vanligste. Hvert år på samme dato, den 26. August, var hun syk en dag. Tone tror det startet da hun var tre år. Dette fortsatte hvert år. Hun kan huske at de voksne undret seg over den spesielle dagen og hvisket seg imellom. Den dagen var hun helt slapp. Hun våknet med hodepine og feber uten at legene fant ut hva som feilte henne. Tone ble ungdom før hun forsto hvorfor foreldrene stusset over at hun ble syk hvert år den 26. august. Det var den datoen tvillingsøsteren hennes døde da hun var ett år. Tone kunne ikke huske henne, men moren sa at hun bare kunne se seg i speilet. De hadde vært like som to dråper vann. Bente var født med en alvorlig hjertefeil og det var et under at hun levde et helt år. Det fantes bare ett bilde av dem sammen som babyer, men det hang ikke på veggen. Moren sa hun ikke orket å tenke på den lille tulla som døde, derfor lå bildet i en skuff. Tone trodde det var en tilfeldighet at hun ble syk hvert år på dødsdagen til sin tvillingsøster. Hun trodde ikke på at det skjedde mer mellom himmel og jord enn et menneske kunne forstå.     Brødrene hennes trodde det var en kopling der, men hun bare lo og spurte om de trodde på troll og nisser også. ”Bente var død, og døde kunne ikke virke inn på levende menneskers liv,” pleide hun å si, og med det sluttet diskusjonen. Tone skulle bli med noen venner på hyttetur på fjellet. Det var en årlig utflukt, en ren jentetur som ble planlagt nøye. Hytta lå i Telemark, så de måtte ta toget til Skien. Det var ikke alle som hadde bil den gangen, men bonden på en gård i nærheten fraktet folk fra toget til hyttene for betaling. Han hadde også hyttene under oppsikt når de ikke var der og han ryddet veiene for snø. De kom frem til Skien. Bonden sto på stasjonen og ventet på dem. De lesset inn ryggsekker og soveposer da ulykken skjedde. Alle hadde tatt plass i i bilen, men Tone måtte sette seg inn på den andre siden. Hun gikk rundt bilen da det kom en bil og traff henne. Hun ble kastet inn i bilen hun skulle ha kjørt med, før hun ble liggende livløs.	Tone husket ingenting av ulykken, før hun våknet på sykehuset i Skien to dager etter. Mens hun lå bevisstløs, husker hun et spesielt besøk; av en pike som var helt lik henne selv. Hun ropte på henne og ristet i den forslåtte kroppen hennes ”Kjenner du meg ikke?” spurte hun. Hun fortalte at hun var tvillingsøsteren hennes som døde som ett-åring. ”Du skal ikke hit,” sa hun og strøk henne over håret. ”Du er livet og det venter på deg.” ”Hvordan kan du komme hit når du er død?" spurte Tone ”På samme måte som du kommer hit. Våre veier krysses selv om vi er i to forskjellige verdener.” Bente sa at Tone måtte skynde seg tilbake, ellers ville hun bli fanget av tiden. ”Du har bare ett benbrudd og noen skrubbsår. Kjemp deg våken! Pust! Lov meg at du bruker mitt lille hjerte også,” sa Bente. Hun holdt hardt i kjedet med hjertet hun hadde rundt halsen. Tone våknet noen minutter senere til familiens og venners glede. Hun så morens forskrekkede ansikt og spurte hva det var ”Du ropte på Bente,” sa moren hennes,” din døde tvillingsøster.” Tone smilte og fortalte om møtet med sin døde tvillingsøster som hadde fått henne tilbake til livet. Det var en grepet liten forsamling som tørket tårer av glede over Tones liv og over tapet av Bente. Tone kom hjem med sitt brukne ben og ba moren finne Bentes lille smykke. Hjertene hadde de fått av mormoren til dåpen. ”Det som også var rart,” sa Tone, ”var at rett før ulykken ryddet jeg i smykkeskrinet mitt og da fant jeg det lille hjertet.” Det var mange år siden hun hadde brukt det, men kvelden før de skulle reise på hyttetur fikk hun lyst til å bruke det igjen. Moren kom med den lille esken som Bentes gullhjerte lå i. Med største forsiktighet tok hun hjertet inn på samme kjede og de to hjertene ble forent. En varm følelse fylte kroppen hennes og hun følte Bentes nærvær som et takk. Tone gikk ofte på graven hennes etter blomster og takket henne for hjelpen etter ulykken. Familien snakket ofte om Tones merkelige opplevelser, men som regel satt de igjen med flere spørsmål enn svar. Tone vet at både moren og en av brødrene tok kontakt med synske for å få en forklaring. Ingen av de synske syntes opplevelsen var merkelig. De hadde hørt om mange slike tilfeller. Moren spurte om Tone ville gå til et medium og prøve å få kontakt med sin søster men Tone føler ikke for det. Hun mener det skal skje naturlig. Dersom Bente vil henne noe tror hun at hun kan komme av seg selv. Tone skulle ønske at hun hadde fått litt lengre tid sammen med sin søster da de først møttes. Hun syntes det var synd deres eneste møte skulle skje på lånt tid. Tone giftet seg fire år etter ulykken og på bryllupsdagen bar hun et gullkjede med to små hjerter. Dagen etter bryllupet, gikk brudeparet på Bentes grav med brudebuketten. Tone fikk bildet av dem som babyer, bildet som moren ikke orket se på. Hun rammet det inn og hang kjedet med hjertene på bildet. Tone var redd for å miste det verdifulle bildet. To år senere, fikk hun en datter. Flere i familien trodde hun ville døpe henne Bente, men det ville ikke Tone. Datteren skulle få sitt eget navn som hun ville bruke hele livet, mens Bentes navn ville minne henne om det eneste møte med sin avdøde søster.     Fra Alternativhåndboken utg. II
ROTTA PÅ VEGGEN Det var 1. juledag og vi satt og spiste frokost da jeg oppdaget en mann halveis gjemt bak granatepletreet. Mannen min gikk ut for å høre hva han ville. Da fyren noe nølende kom gående mot huset, så han at det var Kami, en småtyv som bodde oppe i landsbyen, et stykke fra oss. Mannen min ventet på å få høre hvorfor han kom til oss. Jo, det var slik at en av ungene hans var blitt syk, og han hadde ikke penger til å ta ungen på sykehuset. Men hvis han kunne få låne et par tusen, ville det vært til stor hjelp. En av naboene hans som hadde anbefalt ham å komme til oss hadde også advart ham om at han ikke kunne regne med å få låne noe slik uten videre, derfor hadde han tatt med bryllupsjakka si som pant. Den kunne vi beholde til lånet var tilbakebetalt. Fred undret seg litt over dette, og lurte på om det var tyvegods i posen som han ville gjemme unna en stund, men han ga ham nå pengene og tok posen med jakka inn. Vi satte den i hjørnet på stua, og i løpet av dagen med julestrev og fjøsstell glemte vi helt bort denne posen. Og mens jeg laget kveldsmaten, gikk Fred inn på gjesterommet for å slappe av med ei bok. I 9-tida gikk plutselig strømmen. Jeg måtte finne fram parafinlampa, og da maten var satt på bordet ropte jeg på Fred at han måtte komme. Jeg fikk ikke noe svar. Jeg ropte en gang til, og da det fremdeles ikke var noe svar å få, gikk jeg inn på rommet for å se hva han holdt på med. Der satt han på sengekanten med tent lommelykt og nistirret på veggen. Kom og sett deg, sa han, så skal du få se noe. Sønnen vår kom også og satte seg ved siden av meg. Fred slokket lykta, og så tente han den igjen. Og der, i sentrum av lyskjeglen mot veggen var det noe som blafret, det lignet på en	sommerfugl som løsgjorde seg fra lyset, og som igjen ble til en silhuett av ei rotte. Vi stirret fascinert på rotta som sprang bortover veggen, ned på senga som stod midt i mot oss, videre ned på gulvet og bort til Freds føtter. Han ble så forskrekket at han hikstet til og løftet bena høyt i været. I neste øyeblikk så vi den i hjørnet på motsatt vegg, bortover veggen ned på senga, ned på gulvet og bort til føttene hans, hele tiden i samme sirkel. Og hver gang ble han like forskrekket og løftet bena i været. Men den kom aldri i nærheten av meg eller gutten.   Vi spekulerte veldig på hva dette kunne være. Til slutt sa Fred at det måtte ha en forbindelse med posen og jakka til Kami. Det var nok best å levere den tilbake. Jeg fikk forresten æren av å bære posen for det turte ikke han. Da vi kom fram var ikke Kami hjemme, men vi traff onkelen hans. Vi fortalte at Kami hadde bedt om et lån og hadde stilt jakka si som pant, men ved nærmere ettertanke syntes vi ikke at det var nødvendig. Onkelen nikket og sa at han skulle gi posen til Kami når han kom hjem. Rotta nevnte vi ikke med et ord, så vi takket og gikk. Vel hjemme skyndte vi oss inn på gjesterommet og tente lommelykta. Vi satt ca en 1/2 time og glodde på veggen, men noen rotte åpenbarte seg ikke, og vi så den aldri mer. Hva det var og årsaken har vi ikke funnet ut. Anonym innsender 2010 Denne historien er ikke språkvasket.